Kebnekaise


Kebnekaise (fra samiske språk ''Giebnegájsse'' eller ''Giebmegáisi'' med betydningen kittelkammen eller kitteltoppen; eldre staving også ''Kebnekajse'') er Sveriges høyeste fjell, og utgjøres av et fjellmassiv i Kiruna kommune. Kebnekaise ligger i Lappland (Sverige), 70 kilometer vest for Kiruna. Fjellet har nest størst primærfaktor og sekundærfaktor i Skandinavia (etter Galdhøpiggen).

Etymologi


Det svensk språk navnet ''Kebnekaise'' er avledet av ''Giebnegájsse'' (lulesamisk) eller ''Giebmegáisi'' (nordsamisk), som betyr «grytefjellet». Dette er et underlig navn, ettersom fjellet slett ikke ligner på ei gryte. Det gjør derimot fjellet ''Duolbagorni'' (Tuolpagorni), som ligger i nærheten. Navngivinga kan ganske enkelt skyldes en feil da man lagde det første generalstedskartet over området i 1889. Samer som bor i området hevder at det rette navnet egentlig er ''Basievaare'', «det hellige fjellet».

Beskrivelse


Fjellmassivet er en del av de skandinaviske fjellene. Det har Sveriges to høyeste topper, Nord- og Sydtoppen. Sydtoppen utgjøres av en isbre, og høyden endres derfor stadig med isbreens vekst og smelting. De seneste tiår har den vist en generelt minkende tendens. Sommeren 2005 var den 2104 meter over havet, ifølge Tarfala Vitenskapelige Stasjon. Ved Nikkaluokta slutter kjøreveien og det er herfra 19 km til fjellstasjonen. Derfra kan man nå Sydtoppen. Tett ved toppen finnes Toppstugan.
Det høyeste punktet i Sverige på fast mark er Kebnekaises nordtopp på 2097 meter over havet, hvilket kan bli det høyeste punktet i Sverige overhodet, om Sydtoppens smeltningstendens fortsetter, ettersom fjellet under Sydtoppens bre er 2070 meter over havet. Den første som offisielt besteg Kebnekaise var den franske forskningsreisende Charles Rabot i 1883. Første svenske på toppen var den 17-årige botanikeren Johan Alfred Björling, i 1889.
Det er mulig å se både Sverige og Norge fra toppen. Det sies også at det er mulig å overskue 9 % av Sveriges areal fra toppen av fjellet. Det tilsvarer nesten hele Nederlands areal.
I direkte tilslutning til fjellet ligger fire større isbreer: Rabots glaciär (i nordvest), Isfallsglaciären (i øst), Storglaciären (i øst) og Björlings glaciär (i sør). Kebnekaisemassivet har Sveriges høyeste isbretetthet; mer enn førti breer ligger innen et relativt lite område. De fleste store breene er såkalte dalbreer. Sydtoppen er Sveriges eneste toppbre.

Flyulykken i 2012


:''Utdypende artikkel: Flyulykken på Kebnekaise''.
Den 15. mars 2012 havarerte et Lockheed Martin C-130 Hercules fra det norske Luftforsvaret nær toppen av Kebnekaise. De fem menneskene ombord omkom da flyet på vei fra Evenes til Kiruna traff fjellveggen med stor kraft.

Kebnekaise i litteraturen


I Selma Lagerlöfs barnebok ''Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige'' reiser hovedpersonen Nils på ryggen av tamgåsa Morten gjennom Landskap i Sverige i en villgåsflokk med den gamle ledergåsa ''Akka (fjell) fra Kebnekaise''.
Bilde:Duolbagorni.jpg

Referanser

Eksterne lenker


http://www.m-klueber.de/Foto/Lappland/Lappland.htm Photo gallery on Marco Klüber Photography
Kategori:Fjell i Lappland i Sverige
Kategori:Kiruna kommune
be-x-old:Кебнэкайсэ
bg:Кебнекайсе
cs:Kebnekaise
da:Kebnekaise
de:Kebnekaise
et:Kebnekaise
en:Kebnekaise
es:Kebnekaise
fr:Kebnekaise
gl:Kebnekaise
it:Kebnekaise
he:קבנקייסה
sw:Kebnekaise
la:Kebnekaise
lt:Kebnekaisė
mi:Kebnekaise
nl:Kebnekaise
ja:ケブネカイセ
nn:Kebnekaise
pl:Kebnekaise
pt:Kebnekaise
ro:Kebnekaise
ru:Кебнекайсе
se:Giebmegáisi
sk:Kebnekaise
fi:Kebnekaise
sv:Kebnekaise
uk:Кебнекайсе
zh:凱布訥山

Muscicapidae

Fluesnapperfamilien

Kråkefugler


''Aphelocoma''
''Calocitta''
''Cissa''
''Corvus (slekt)''
''Crypsirina''
''Cyanocitta''
''Cyanocorax''
''Cyanolyca''
''Cyanopica''
''Dendrocitta''
''Garrulus''
''Gymnorhinus''
''Nucifraga''
''Perisoreus''
''Pica (fugler)''
''Platysmurus''
''Podoces''
''Ptilostomus''
''Pyrrhocorax''
''Temnurus''
''Urocissa''
Kråkefugler er en gruppe (biologi) mellomstore til store spurvefugler. I Norge fins det 8 arter; kråke, kaie, kornkråke, ravn, nøtteskrike, skjære, lavskrike og nøttekråke.
Kråkefugler er kjente for sin intelligens, nysgjerrighet, lekenhet og sine hese skrik.
Fil:Hooded Crow-Mindaugas Urbonas-5.jpg (''Corvus corone'')]]
Fil:Garrulus glandarius 2 (Marek Szczepanek).jpg (''Garrulus glandarius'')]]
Fil:Nucifraga columbiana1.jpg (''Nucifraga columbiana'')]]
Fil:Perisoreus Infaustus Kittila 2007 03 10d.JPG (''Perisoreus infaustus'')]]
Fil:Elster wikipedia2.jpg (''Pica pica'')]]
Fil:Turkestan Ground-Jay.jpg (''Podoces panderi'')]]
Fil:Urocissa caerulea.jpg (''Urocissa caerulea'')]]

Arter


''Aphelocoma''
Krattskrike, ''Aphelocoma californica''
Floridaskrike, ''Aphelocoma coerulescens''
Eikeskrike, ''Aphelocoma insularis''
Gråbrystskrike, ''Aphelocoma ultramarina''
Indigoskrike, ''Aphelocoma unicolor''
''Calocitta''
Storskjæreskrike, ''Calocitta colliei''
Småskjæreskrike, ''Calocitta formosa''
''Cissa''
Grønnskjære, ''Cissa chinensis''
Gulbrystskjære, ''Cissa hypoleuca''
Smaragdskjære, ''Cissa thalassina''
''Corvus''
Kopjeravn, ''Corvus albicollis''
Hvitbrystkråke, ''Corvus albus''
Mulgakråke, ''Corvus benetti''
Amerikakråke, ''Corvus brachyrhynchos''
Smalnebbkråke, ''Corvus capensis''
Muslingkråke, ''Corvus caurinus''
Ravn, ''Corvus corax''
Kråke, ''Corvus cornix''
Svartkråke, ''Corvus corone''
Klageravn, ''Corvus coronoides''
Tykknebbravn, ''Corvus crassirostris''
Kaktusravn, ''Corvus cryptoleucus''
Mongolkaie, ''Corvus dauricus''
Arkipelkråke, ''Corvus enca''
Floreskråke, ''Corvus florensis''
Kornkråke, ''Corvus frugilegus''
Brunhodekråke, ''Corvus fuscicapillus''
Hawaiikråke, ''Corvus hawaiiensis''
Kvekkekråke, ''Corvus imparatus''
Jamaicakråke, ''Corvus jamaicensis''
Guamkråke, ''Corvus kubaryi''
Hispaniolakråke, ''Corvus leucognaphalus''
Tykknebbkråke, ''Corvus macrorhynchos''
Flokkravn, ''Corvus mellori''
Kaie, ''Corvus monedula''
Kortnebbkråke, ''Corvus moneduloides''
Kubakråke, ''Corvus nasicus''
Australkråke, ''Corvus orru''
Fiskekråke, ''Corvus ossifragus''
Vestindiakråke, ''Corvus palmarum''
Korthaleravn, ''Corvus rhipidurus''
Brunnakkeravn, ''Corvus ruficollis''
Sinaloakråke, ''Corvus sinaloae''
Huskråke, ''Corvus splendens''
Tasmanravn, ''Corvus tasmanicus''
Kinakråke, ''Corvus torquatus''
Papuakråke, ''Corvus tristis''
Sulawesikråke, ''Corvus typicus''
Banggaikråke, ''Corvus unicolor''
Langnebbkråke, ''Corvus validus''
Salomonkråke, ''Corvus woodfordi''
''Crypsirina''
Bronseskjære, ''Crypsirina temia''
Dvergskære, ''Crypsirina cucullata''
''Cyanocitta''
Blåskrike, ''Cyanocitta cristata''
Furuskrike, ''Cyanocitta stelleri''
''Cyanocorax''
Blåflekkskrike, ''Cyanocorax affinis''
Purpurryggskrike, ''Cyanocorax beecheii''
Asurskrike, ''Cyanocorax caeruleus''
Guyanaskrike, ''Cyanocorax cayanus''
Plysjskrike, ''Cyanocorax chrysops''
Krøllskrike, ''Cyanocorax cristatellus''
Fløyelsskrike, ''Cyanocorax cyanomelas''
Brasilskrike, ''Cyanocorax cyanopogon''
Børsteskrike, ''Cyanocorax dickeyi''
Blånakkeskrike, ''Cyanocorax heilprini''
Raggskrike, ''Cyanocorax melanocyaneus''
Brunskrike, ''Cyanocorax morio''
Kaktusskrike, ''Cyanocorax mystacalis''
Blåryggskrike, ''Cyanocorax sanblasianus''
Sumpskrike, ''Cyanocorax violaceus''
Grønnskrike, ''Cyanocorax yncas''
Yucatanskrike, ''Cyanocorax yucatanicus''
''Cyanolyca''
Sølvstrupeskrike, ''Cyanolyca argentigula''
Koboltskrike, ''Cyanolyca armillata''
Blåhetteskrike, ''Cyanolyca cucullata''
Aztekskrike, ''Cyanolyca mirabilis''
Dvergskrike, ''Cyanolyca nana''
Praktskrike, ''Cyanolyca pulchra''
Mayaskrike, ''Cyanolyca pumilo''
Turkisskrike, ''Cyanolyca turcosa''
Lenkeskrike, ''Cyanolyca viridicyana''
''Cyanopica''
Blåskjære, ''Cyanopica cyana''
''Dendrocitta''
Gråskjære, ''Dendrocitta formosae''
Okerskjære, ''Dendrocitta vagabunda''
Praktskjære, ''Dendrocitta frontalis''
Brunskjære, ''Dendrocitta occipitalis''
Gråryggskjære, ''Dendrocitta cinerascens''
Kongeskjære, ''Dendrocitta leucogastra''
Andamanskjære, ''Dendrocitta bayleyi''
''Garrulus''
Nøtteskrike, ''Garrulus glandarius''
Himalayaskrike, ''Garrulus lanceolatus''
Amamiskrike, ''Garrulus lidthi''
''Gymnorhinus''
Pinjeskrike, ''Gymnorhinus cyanocephalus''
''Nucifraga''
Nøttekråke, ''Nucifraga caryocatactes''
Konglekråke, ''Nucifraga columbiana''
''Perisoreus''
Gråskrike, ''Perisoreus canadensis''
Lavskrike, ''Perisoreus infaustus''
Sotskrike, ''Perisoreus internigrans''
''Pica''
Svartnebbskjære, ''Pica hudsonia''
Gulnebbskjære, ''Pica nuttalli''
Skjære, ''Pica pica''
''Platysmurus''
Svartskrike, ''Platysmurus leucopterus''
''Podoces''
Hvithaleløpekråke, ''Podoces biddulphi''
Mongolløpekråke, ''Podoces hendersoni''
Iranløpekråke, ''Podoces pleskei''
Turkestanløpekråke, ''Podoces panderi''
''Ptilostomus''
Svartskjære, ''Ptilostomus afer''
''Pyrrhocorax''
Alpekråke, Pyrrhocorax pyrrhocorax
Alpekaie, Pyrrhocorax graculus
''Temnurus''
Frynseskjære, ''Temnurus temnurus''
''Urocissa''
Taiwanskjære, ''Urocissa caerulea''
Rødnebbskjære, ''Urocissa erythrorhyncha''
Hvitnakkeskjære, ''Urocissa flavirostris''
Brunhodeskjære, ''Urocissa ornata''
Hvitvingeskjære, ''Urocissa whiteheadi''
''Zavattariornis''
Boranakråke, ''Zavattariornis stresemanni''

Eksterne lenker


Kategori:Kråkefugler
als:Rabenvögel
ar:غرابيات
an:Corvidae
az:Qarğalar
be:Крумкачовыя
bg:Вранови
br:Corvidae
ca:Còrvid
cs:Krkavcovití
cy:Corvidae
da:Kragefugle
de:Rabenvögel
nv:Gáagii dóó Joogii Ndahalinígíí
et:Vareslased
en:Corvidae
es:Corvidae
eo:Korvedoj
eu:Korbido
fa:کلاغیان
fr:Corvidae
gl:Córvidos
ko:까마귀과
hy:Ագռավներ
hr:Vrane
it:Corvidae
he:עורביים
kk:Қарғалықтар
sw:Kunguru
ltg:Vuornu saime
la:Corvidae
lv:Vārnu dzimta
lt:Varniniai
li:Krejechtege
hu:Varjúfélék
nl:Kraaien
ja:カラス科
frr:Ruker
nn:Kråkefamilien
oc:Corvini
pl:Krukowate
pt:Corvidae
ro:Corvidae
rue:Вороновы
ru:Врановые
sah:Тураахтыҥылар кэргэннэрэ
scn:Corvidae
simple:Corvidae
sk:Krkavcovité
sl:Vrani
sr:Вране (породица)
fi:Varikset
sv:Kråkfåglar
th:วงศ์นกกา
tr:Kargagiller
uk:Воронові
vi:Họ Quạ
zh:鸦科

Digital Fortress

Den digitale festning

Corvidae

Kråkefugler

Rjukanfossen

Fil:Rjukanfossen II.jpg og Møsvatn.]]
Fil:Rjukanfossen.jpg
Fil:Rjukan foss i tellemarken039.jpg fra bildeverket ''Norge fremstillet i Tegninger'' fra 1848.]]
Rjukanfossen er en foss som ligger lengst vest i Vestfjorddalen i Tinn (kommune) kommune i Telemark, like vest for byen Rjukan. Fossen, som er en del av elva Måna, var en stor turistattraksjon i førindustriell tid og ble besøkt fra alle verdenshjørner. Den var et av de første vannfall som ble opplyst ved hjelp av egenskapt elektrisitet. Ved fossen ble det tidlig bygd et eget hotell med tennisbane for ressurssterke turister.
Fossen har en total fallhøyde på 238 meter og høyeste loddrette fall er 104 meter.
I 1905 la Rjukanfossen grunnlag for Sam Eyde med investorer, sitt oppkjøp av land i Vestfjorddalen. Fossen ble temmet og lagt i rør for å gi energi til salpeterproduksjon og industriprosjektet Norsk Hydro. Vannet brukes i Vemork kraftstasjon.
Navnet Rjukan var opprinnelig navnet på fossen, mens byen har fått sin navn fra fossen. Også et fossefall i Tovdalselva bærer navnet Rjukanfossen (Åmli).
Ved fossen spillers årlig Marispelet og det slippes normalt ut vann i elven tilsvarende normalvannføring i forbindelse med dette arrangementet.
Grunnet store vannmengder sommeren 2007 ble Rjukanfossen sluppet for fullt i en lengre periode i juli. Dette førte til en markant oppsving i turisttilstrømningen til fossen.

Se også


Vemork-aksjonen

Eksterne lenker


http://www.worldwaterfalldatabase.com/waterfall.php?num=242 World Waterfall database
http://www.marispelet.com/ Marispelet
Kategori:Fosser i Telemark
Kategori:Tinns geografi
de:Rjukanfossen
en:Rjukanfossen
fa:آبشار ریوکان فوسن
fr:Rjukanfossen
nl:Rjukanfossen
nn:Rjukanfossen
sv:Rjukanfossen

Slaget ved Alesia

:''Andre betydninger: Alesia''
Slaget ved Alesia eller Beleiringen av Alesia ble utkjempet i september 52 f.Kr. rundt det galliske oppidumet Alesia (by), et stort bysenter og fort tilhørende mandubi-stammen. Fortet var trolig plassert ved Chaux-des-Crotenay (Jura (Frankrike)) i Frankrike. Tidligere undersøkelser lokaliserte Alesia på toppen av Mont Auxois over dagens Alise-Sainte-Reine, men dette stedet, er det sagt, passer ikke inn i beskrivelsene Julius Cæsar hadde av slaget. Likevel er Alise-Sainte-Reine den offisielle lokaliseringen av Alesia.
Slaget ble utkjempet mellom den romerske republikk, ledet av Julius Cæsar, assistert av kavaleriherrene Marcus Antonius, Titus Labienus og Gaius Trebonius, og en Gallia, under ledelse av Vercingetorix. Alesia var det siste og avgjørende sammenstøtet mellom gallerne og romerne, og markerer et vendepunkt i gallerkrigen i fordel Roma. Beleiringen av Alesia er regnet som en av Cæsars største militære bedrifter, og er den dag i dag et klassisk eksempel på beleiringskrigføring og sirkumvallasjon (omringing). Slaget er beskrevet av flere samtidige forfattere, deiblant Cæsar selv i hans Commentarii de Bello Gallico. Etter slaget ble Gallia en romersk provins. Senatet nektet Cæsar æren i få triumf for sine bedrifter i Gallia, noe som bidro sterkt til den påfølgende borgerkrigen (50 – 45 f.Kr.)

Innledning


Julius Cæsar hadde vært i Gallia siden 58 f.Kr. Det var vanlig for Romersk konsuler, Romas høyeste rangerte valgte embete, at de mot slutten av sitt konsulår, ble tildelt en guvernørstilling for en av de mange Romersk provinsene. Etter hans første konsulembete i 59 f.Kr., ble Cæsar tildelt guvernørstillingen i Gallia Cisalpina (området mellom Alpene, Appenninene og Adriaterhavet) og Gallia Transalpine (Gallia forbi Alpene). Med et prokonsulært imperium, var han enehersker i disse regionene.
En etter en nedkjempet Cæsar de galliske stammene, som for eksempel Helvetii, Belgae og Nervii. Suksessene som gallerkrigene frembrakte, gav et enormt krigsutbytte til Romerske republikk. I tillegg kom skattleggingen av de nye områdene godt med. Cæsar selv ble også rik, på profitten fra slavesalget. Suksessen og berømmelsen skapte også fiender. Det første triumvirat, en politisk allianse mellom Cæsar, Crassus og Pompeius, ble oppløst i 54 f.Kr. Slutten på det politiske samarbeidet mellom Pompeius og Cæsar, førte til at menn som Marcus Porcius og Cato den yngre kunne starte en kampanje mot Cæsar, skape mistenksomhet og anklage ham for å ha et ønske om å velte republikken for å bli konge over Roma.
Vinteren 54 f.Kr.-53 f.Kr. gjorde den fredelige stammen Eburones, under ledelse av Ambiorix, opprør mot den romerske invasjonen og ødela den fjortende legionen i et godt planlagt bakholdsangrep. Cæsar mistet 25 % av hæren, noe som var et meget alvorlig tilbakefall for hans ellers så suksessrike kampanje i Gallia. Den spente politiske utviklingen i Roma forhindret Cæsar i få forsterkninger. Opprøret til eburoneserne var det første store romerske nederlaget i Gallia og ble en katalysator, for opprøret spredte seg gjennom hele det galliske området. Det tok nesten et år før Cæsar klarte å skape balanse og gjenopprette den orden han hadde før bakholdsangrepet. Det skulle vise seg at de rolige tilstandene ikke skulle komme til å vare, for de galliske stammene innså at de måtte alliere seg for å klare å løsrive seg fra den romerske jernhånden. De ulike stammene, etter initiativ fra aeduine, som var tidligere allierte av Roma, møttes i en rådsforsamling i Bibracte. Der ble alle stammene, bortsett fra remi- og lingonesstammen, forent under ledelse av Vercingetorix av Averni.
Mens de galliske stammene samlet seg, overvintret Cæsar i Gallia Cisalpine, uvitende om trusselen som ventet ham lenger nord. Det første tegn på trøbbel kom fra Carnutes, som drepte alle de romerske nybyggerne i Cenabum (dagens Orléans). Dette opprøret var starten på en serie med nedslaktinger av romerske borgere, handelsmenn og nybyggere som oppholdt seg i de største galliske byene. Da Cæsar fikk de dårlige nyhetene, samlet han sammen alle soldatene i hast og marsjerte over de nedsnødde Alpene, og inn i sentral-Gallia. Marsjen over Alpene skjedde så fort at Cæsar klarte å overraske de galliske stammene. Cæsar splittet styrkene sine. Fire legioner ble sendt med Titus Labienus for å nedkjempe Senones- og Parisii-stammene i nord. Cæsar selv satte i gang jakten på Vercingetorix med seks legioner og hans allierte germanske kavaleri. De to feltherrene møttes ved et slott i Gergovia, der Vercingetorix holdt en svært defensiv posisjon. Cæsar ble tvunget til å trekke seg tilbake for å unngå ytterlige nederlag etter at han var blitt påført store tap. I løpet av sommeren 52 f.Kr. møttes de galliske og romerske rytterne i flere slag, som til slutt førte til at den galliske hæren ble spredt. Vercingetorix mente at tiden ikke var inne for et regulært slag, så han omgrupperte de mandubiske styrkene i fortet ved Alesia.

Beleiring og slag


Fil:SiegeAlesia.png
Alesia var et fort som lå godt defensivt til rette på en bakketopp omgitt av elvedaler. Et frontalangrep ville ha endt i katastrofe. Derfor bestemte Cæsar seg for å gjennomføre en beleiring for å sulte ut de barrikerte gallerne. 80 000 soldater var innestengt sammen med lokalbefolkningen så det ville ikke ta lang tid. For å garantere seg en perfekt blokade, ga Cæsar ordre om at det rundt Alesia skulle bygges et omsluttende fortifikasjonsnettverk, kalt sirkumvallasjon. Detaljene rundt dette byggverket er beskrevet i Cæsars egne notater, og man har funnet restene av byggverket i arkeologiske utgravninger. Rundt 18 km med 4 meter høye festningsverk ble bygget på bare tre uker. Innenfor festningsverkene ble det gravd ut to vollgraver som var 3-4 meter brede, og en og en halv meter dype. Vollgraven som var nærmest festningsverket ble fylt med vann fra de omliggende elvene. Dette var et betydelig ingeniørverk, men ingenting for en mann som, da han var aedil, hadde ført elven Tiber inn i Circus Maximus for å lage et iscenesatt sjøslag for underholdning. Befestningsverkene var supplert med fallgruver og vakttårn bemannet av romersk artilleri
Vercingetorix' kavaleri gikk til gjentatte angrep på de romerske konstruksjonene for å forhindre at de ble fullstendig innlukket. Etter to uker klarte endelig en liten gruppe galliske riddere å komme seg gjennom en uferdig del av besfestningsverket. Cæsar fryktet at utbryterne skulle hente forsterkninger og satte i gang byggingen av nok en linje med et fortifikasjonsverk, og plasserte hæren sin trygt i mellom de to linjene. Den andre linjen med byggverk var designmessig identisk med den første og hadde en utstrekning på 21 km. De to fortifikasjonssettene fungerte som en beskyttelse mot de galliske forsterkningene som kom. Romerne var nå beleirere samtidig som de forberedte seg på å bli beleiret.
Leveforholdene innenfor bymurene i Alesia ble stadig verre. 80 000 soldater, i tillegg til lokalbefolkningen, var alt for mye folk til de knappe ressursene som var tilgjengelige. Mandubiene bestemte at kvinnene og barna skulle forlate borgen for å spare de få ressursene de hadde igjen. De hadde et håp om at Cæsar ville la kvinnene og barna gå uskadd forbi barrikadene. Cæsar derimot, beordret at ingenting skulle bli gjort for de sivile. Dermed ble kvinnene og barna forlatt i ingenmannsland, mellom borgen og befestningsverkene til romerne, for å sulte i hjel. Dette var en moralsk knekk for gallerne inne i borgen, og Vercingetorix måtte jobbe hardt for å opprettholde kampviljen til sine undersåtter. Forsterkningstroppene kom og bidro til at gallerne kunne utføre et motangrep.
I slutten av september angrep gallerne under ledelse av Commius Cæsars befestningsverk. Vercingetorix beordret et samtidig angrep fra innsiden. Ingen av disse forsøkene lyktes, og ved solnedgang var kampene slutt. Neste gang kom det galliske angrepet om natten. Det ble mer vellykket, og Cæsar ble nødt til å forlate noen seksjoner av fortifikasjonslinjene. Imidlertid ble romerne reddet av et raskt angrep av sitt kavaleri, ledet av Marcus Antonius og Gaius Trebonius. Det romerske befestningsverket ble også angrepet fra innsiden, men grøftene forhindret Vercingetorix' menn i å komme frem fort nok. På denne tiden begynte også romerne å merke alvoret av situasjonen. De var selv under beleiring, og av den grunn hadde også deres matrasjoner begynt å skrumpe inn, i tillegg var soldatene fysisk utmattet av all krigføringen.
Fil:Inauguration statue vercingétorix 3.JPG av Frédéric Bartholdi, på Place de Jaude, i Clermont-Ferrand]]
Dagen etter, 2. oktober, gikk Vercassivellanus, en slektning av Vercengetorix, til et massivt angrep på romerne med 60 000 mann. Målet var å angripe det svekkede området i den romerske fortifikasjonen (sirkelen på bildet), som Cæsar hadde prøvd å gjemme, men som var blitt oppdaget av gallerne. Det svekkede området var i en sone med naturlige hindringer som gjorde det umulig å bygge en kontinuerlig mur. Beleiringen kom synkront med Vercingetorix' angrep fra alle vinkler på innsiden av befestningsverket. Romerne måtte nå stå i mot angrep fra begge sider. Cæsar stolte på disiplinen og motet til sine soldater, og gav ordre om at de bare skulle holde linjen. Han red selv mellom linjene og oppmuntret sine legionærer. Labenius' kavaleri ble sendt for å beskytte det svake området i fortifikasjonen. Presset fra gallerne økte, og Cæsar ble nødt til å gjennomføre et motangrep, der han klarte å presse Vercingetorix' menn tilbake. På dette tidspunkt var seksjonen som Labienus skulle beskytte i ferd med å kollapse. Cæsar gikk til desperat angrep på hjelpestyrken som var i ferd med å trenge gjennom. Med 13 kavaleriKohort (militær) (omtrent 6 000 menn), gikk Cæsar til bakholdsangrep på den galliske styrken på 60 000 menn. Dette angrepet kom som en overrsaskelse både på angriperne og forsvarerne. Da Labinus' menn så heltemotet til sin leder, økte prestasjonsnivået betydelig, og gallerne fikk panikk og trakk seg tilbake. Som mange andre antikke slag har vist, var en flyktende hær et lett bytte for den disiplinerte romerske armeen. De flyktende gallerne ble slaktet ned, og Cæsar beretter i sine kommentarer at hadde det ikke vært for at hans soldater var utmattet, ville de galliske soldatene blitt totalt utryddet.
I Alesia ble Vercingetorix vitne til at hans hjelpestyrker ble nedkjempet. Med sult og dårlig moral blant mennene hengende over seg, ble Vercingetorix nødt til å overgi seg uten en siste kamp. Dagen etter overga gallerkongen seg til Julius Cæsar, og beleiringen av Alesia var over.

Historisk rekonstruksjon


Fil:Siege-alesia-vercingetorix-jules-cesar.jpg' overgivelse til Julius Cæsar]]
I flere år var slagstedet ukjent. Motstridende teorier fokuserte i første omgang på to byer, Alaise i Franche-Comté og Alise-Sainte-Reine i Côte-d'Or. Keiser Napoleon III av Frankrike støttet den sistnevnte teorien, og finansierte i 1860-årene arkeologiske utgravinger som fant bevis på romerske leirer i det aktuelle området. Napoleon bestemte dermed at en statue av Vercingetorix skulle reises i ruinene som var avdekket. Den eksakte lokaliseringen av Alesia ble ikke gjort før i 2004, ved hjelp av luftfotografering.
Selv om forskere har fastlagt lokaliseringen av slagstedet har usikkerheten rundt, og validasjonen av, Alise-Sainte-Reine-teorien vedvart. For eksempel, topografien av området stemmer ikke overens med Cæsars beskrivelse. Området er også for lite til å kunne ha rommet 80 000 soldater, i tillegg til kavaleri og sivile.
En annen teori legger slagstedet til Chaux-des-Crotenay, i tilløpet til Jurafjellene. Innledende undersøkelser har avslørt et system med romerske fortifikasjoner som stemmer godt overens med Cæsars beskrivelser, men grundigere undersøkelser må til for å bekrefte lokaliseringen av Alesia.
I Asterix er denne usikkerheten rundt lokaliseringen av Alesia komisk fremstilt som en gjenspeiling av gallisk stolthet. Komiserien beretter om Asterix og Obelix' møte med gallere som var kjent med Cæsars felttog, og som husker Vercingetorix’ seier i slaget ved Gergovia, men som nekter å snakke om Alesia og insisterer på at ingen vet hvor det er.
Nøyaktige estimat om størrelsen på hærene involvert i slaget, og antall døde, er vanskelig utføre. Slike tall har alltid vært offer for propaganda, og er av den grunn lite troverdige. Cæsar, i hans De Bello Gallica, beretter om en gallisk hjelpestyrke på 250 000 mann, som trolig er en overdrivelse for å forsterke hans seier. Uheldigvis er alle kildene om slaget romerske, og derfor trolig full av feilinformasjon. Moderne historikere mener at et tall mellom 80 000 og 100 000 er mer troverdig. Det eneste som er sikkert er at hver soldat i Cæsars legioner fikk utlevert en gallisk slave hver, noe som tilsier ca. 40 000 fanger. Den galliske hjelpestyrken ble trolig påført store tap, som hærer på flukt fra romersk kavaleri vanligvis gjorde.

I populærkulturen


I første episode av TV-serien ''Rome (TV-serie)'', har romerne, nettopp, slått gallerne ved Alesia, og vi ser Vercingetorix bli strippet foran Julius Cæsar.

Referanser


J.F.C. Fuller, ''Julius Caesar: Man, Soldier, and Tyrant'', Da Capo Press, 1991, ISBN 0-306-80422-0
Julius Caesar (ca. 45 f.Kr.), ''Commentarii de Bello Gallico'', Harvard University Press. ISBN 0-674-99080-3
Available online, eg: http://classics.mit.edu/Caesar/gallic.html English translation by W. A. McDevitte and W. S. Bohn (1869)
Adrian Goldsworthy (2002) ''Roman Warfare''. Cassell. ISBN 0-304-36265-4
http://www.unrv.com/fall-republic/siege-of-alesia.php Account of the battle and surrounding events (retrieved late November 2005)
http://www.livius.org/caa-can/caesar/caesar_t16.html Livius.org account of the battle (retrieved late November 2005)

Eksterne lenker


http://www.zdf.de/ZDFmt/mediathek/ZDFmt_video_cont/0,3498,MT-2213499--MD-1000051-hi--1,00.html Video: Exact location of Alesia at Alise-Sainte-Reine (german)
http://home.versatel.nl/postbus/images/alesia15.jpg Photo: Gaulish inscription, which shows the Gaulish spelling of Alésia: "ALISIIA", found at the "Forum" in Alise-Sainte-Reine, 1st century B.C.E., 50 X 34 cm
http://heraklia.fws1.com/battles/The%20Gallic%20Wars/alesia/Index.html THE SIEGE OF ALESIA, 52 BC
http://members.aol.com/skyelander/vercin2.html Vercingetorix: Gallic Warrior, Pt. 2 Battle of Alesia
http://www.angelfire.com/me/ik/alesia2.html Alésia – the battle against the Romans
http://www.livius.org/caa-can/caesar/caesar_t16.html Julius Caesar: The siege of Alesia
Kategori:Slag under den romerske republikk
Kategori:Gallerkrigene
af:Slag van Alesië
bg:Битка при Алезия
bar:Schlocht vo Alesia
ca:Batalla d'Alèsia
cs:Bitva o Alesii
cy:Brwydr Alesia
de:Schlacht um Alesia
en:Battle of Alesia
es:Batalla de Alesia
eo:Batalo de Alesia
eu:Alesiako gudua
fr:Siège d'Alésia
gl:Batalla de Alesia
ko:알레시아 전투
hr:Bitka kod Alesije
id:Pertempuran Alesia
it:Battaglia di Alesia
ka:ალეზიის ბრძოლა
la:Alesiae pugna
hu:Alesiai csata
ms:Pertempuran Alesia
my:အလီဆီယာတိုက်ပွဲ
nl:Beleg van Alesia
ja:アレシアの戦い
pl:Bitwa pod Alezją
pt:Batalha de Alésia
ro:Bătălia de la Alesia
ru:Битва при Алезии
sk:Bitka o Alesiu
sr:Опсада Алезије
sh:Bitka kod Alezije
fi:Alesian piiritys
sv:Slaget vid Alesia
tr:Alesia Muharebesi
uk:Битва при Алезії
zh:阿莱西亚之战

Mal:Kampanjeboks gallerkrigen

<noinclude>
Kategori:Kampanjebokser
Kategori:Romerske maler|
</noinclude>

Hallingdal prosti

Hallingdal prosti ble opprettet som eget prosti i 1914, da det tidligere ''Ringerike og Hallingdal prosti'' ble skilt. Hallingdal prosti har Ål kirke (Ål) som prostesete og sogneprest Øystein Magelssen er prost.

Historie


Til å begynne med sorterte Hallingdal under Stavanger bispedømme, men etter makeskifte mellom bispene i Stavanger og Oslo, datert 10. april 1631, ble daværende ''Hallingdal og Valdres prosti'' lagt inn under Oslo bispedømme. Da Hamar bispedømme gjenoppsto i 1864 ble imidlertid Hallingdal og Valdres delt, i det Valdres ble lagt til Hamar og Hallingdal fortsatte som et geistlig distrikt under Oslo, der ''Ringerike og Hallingdal prosti'' ble opprettet. Disse ble imidlertid skilt i to ulike prostier fra 1914. Begge de nye prostiene kom inn under Tunsberg bispedømme da dette ble opprettet i 1948, etter et Odelstingvedtak den 24. november 1947.

Prosten i Hallingdal


Tidligere var det slik at den mest erfarne sognepresten i prostiet automatisk også ble prost, men dette er nå endret. Prosten trenger heller ikke lenger å være sogneprest, og nå er det biskopen som bestemmer hvilke oppgaver prosten skal ha.

Nåværende prost


Tidligere kapellan i Ål ''Øystein Magelssen'' ble utnevnt til sogneprest i Ål og prost i Hallingdal prosti 3. september 1999.

Tidligere proster i Hallingdal

Tidligere proster i Hallingdal og Ringerike


1912&ndash;1914 Wilhelm Friman Koren Christie (f. 1842&ndash;d. 1931), konstituert prost og sogneprest i Ål.
1897&ndash;1912 Michael Johan Færden (f. 1836&ndash;d. 1912, sogneprest i Norderhov
1884&ndash;1896 Johan Fredrik Monrad (f. 1837&ndash;d. 1896), sogneprest i Ål
1878&ndash;1884 Thomas Conrad Hirsch (f. 1813&ndash;d. 1889), sogneprest i Norderhov
1864&ndash;1872 Brede Thurmann (f. 1816&ndash;d. 1895), sogneprest i Norderhov

Sogn i Hallingdal prosti


I Ål kommune
Ål sogn
Torpo sogn
Leveld sogn
I Flå kommune (Deler fellesråd med Nes)
Flå sogn
I Nes kommune (Deler fellesråd med Flå)
Nes sogn
I Gol kommune
Gol sogn
Herad sogn
I Hemsedal kommune
Hemsedal sogn
I Hol kommune
Hol og Hovet sogn
Dagali og Skurdalen sogn
Geilo sogn

Se også


Ringerike prosti
Bilder av kirker i Buskerud
Liste over sogn i Tunsberg bispedømme

Eksterne lenker


http://www.kirken.no/?event=showDeanery&pProstiId=p0408 Prostiet på kirken.no
Kategori:Prostier
Kategori:Prosti i Tunsberg bispedømme
nn:Hallingdal prosti

Blasonering

Bilde:Ringerike_komm.png‎ den 16. juni 1967.]]
File:COA blazonowanie.pngs våpen i en moderne tegning.]]
Blasonering (engelsk: ''blazon'' og fransk: ''blasonnement'') og verbet å «blasonere» er spesielle metoder for å beskrive våpenskjold, dvs heraldiske våpen. Slike våpenbeskrivelser kalles i Norge også å «gi en definisjon» av et bestemt våpen, særlig i forbindelse med fastsetting av norske kommunevåpen og i bruksreglene for disse.
Formålet med blasonering er å lage en beskrivelse bare av et våpens abstrakte innhold, dvs våpenets farger, de såkalte «tinkturer», figurer og sammensetninger av disse. Et våpens konkrete formgivning i en tids- og stedsbestemt stil eller design, skal ikke være med i en blasonering. Heller ikke skjoldets form tas med. Det blir forutsatt at den som leser en blasonering og vil avbilde våpenskjoldet på grunnlag av blasoneringen, er kjent med både blasonering som beskrivelsesmetode og den heraldisk stiliseringsteknikken f.eks. for løver, ørner, liljer, tårn, stjerner osv.
I en blasonering brukes en egen setningsbygning, egne faguttrykk for figurer og disses plasseringsmåter (terminologi), en bestemt rekkefølge for våpenets enkelte deler, en spesiell angivelse av hvordan figurer er plassert i forhold til hverandre og en egen bruk av tegnsetting. Rekkefølgen i en blasonering er:
1) skjoldets tinktur
2) hovedfigurens (eventuelle, spesielle plassering,) tinktur og betegnelse,
3) det samme for eventuelle bifigurer
4) eventuelle særtrekk ved hjelmen
5) eventuell vulst med sine tinkturer
6) hjelmtegnets figur med tinktur
7) hjelmtegnets eventuelle bifigur
8) hjelmkledet eventuelt med tinkturer angitt, dersom de avviker fra tinkturene på skjoldbunnen og figuren(e)
9) eventuelt ytre skjoldutstyr som bånd med valgspråk (motto), noen også med «praktstykker» slik som skjoldholdere, våpenkapper, ordenskjeder m m. Slikt utstyr blir blasonert sist.
Idealet er at blasoneringen skal være så kortfattet som mulig og samtidig så klargjørende at den gir alle nødvendige opplysninger for å kunne gjengi og avbilde våpenet. Eksempel: Blasoneringen «på rød bunn en gull ring» (Ringerikes kommunevåpen) forteller at våpenet består av et skjold (heraldikk) med en tydelig rød bunnfarge, det vil si ikke lyserød eller fiolett. Den eneste figuren i våpenet er en sirkelrund ring som er gjengitt så stor og bred at det også på avstand er tydelig at det dreier seg om en ring. Fargen på ringen skal helst virke som den er av gull. Metallet gull kan alternativt gjengis som gult, men da verken for lys eller for orange farge.
Blasoneringer av denne typen kjennes fra 1200-tallet på normannisk språk. De fins i såkalte «våpenruller» som er bevart i avskrifter i Frankrike og England. Kortfattede blasoneringer finnes også fra Tyskland og skandinavia områder i middelalderen. Senere ble blasoneringene mer omstendelige og nærmet seg vanlige beskrivelser. Bruken av kortfattede beskrivelser forsvant ikke helt i dansketiden, og ble mer vanlig fra 1800-tallet.
Nye norske våpen for stat og kommune blir fastsatt som blasoneringer. De våpentegninger som følger med, blir bare ansett som korrekte eksempler på hvordan våpenets innhold kan bli utformet i avbildninger.

Litteratur


Christopher Morgenstierne Munthe: «Norske slektsvåpen», ''Norsk Slektshistorisk Forening'', bind I, Oslo 1928, særlig side 45-57
Hallvard Trætteberg: ''landskapsvåpen, Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd'', Oslo 1930
Hallvard Trætteberg: ''Norges våpenskjold. Norske kommunevåpen og adelsvåben'', utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933
Gunnar Scheffer og Hallvard Trætteberg: «Heraldisk terminologi», ''Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder'', bind 6, spalte 474-476
Hans Cappelen (1945-): ''Norske slektsvåpen'', Oslo 1969 (2.opplag 1976)
Herman Leopoldus Løvenskiold: ''Heraldisk nøkkel'', Oslo 1978
Hans Cappelen: «Heraldikkens særegne terminologi», ''Norsk slektshistorisk tidsskrift'', bind 30, Oslo 1986, side 277-284
Hans Cappelen og Knut Johannessen (1944-): ''Norske kommunevåpen'', Oslo 1987 med tilleggshefte 1988
Jan Raneke (redaktør): ''Nordisk heraldisk terminologi'', Lund (by) 1987 (med heraldiske faguttrykk på bokmål og nynorsk)
Harald Nissen (heraldiker) og Monica Aase: http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?&urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2007111204053 ''Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim'', (Trondheim 1990)
Harald Nissen: «Blasonering av norske kommunevåpen», ''Heraldisk Tidsskrift'', bind 9 nr 84, København 2001, side 129-147
Andre land
Poul Bredo Grandjean: ''Dansk Heraldik'', København 1919 (bare dansk-norsk adelsheraldikk og i dag å anse som foreldet)
le Baron Stalins: «Vocabulaire-Atlas Héraldique en six Langues: Francais-English-Deutsch-Español-Italiano-Nederlandsch», Paris 1952
Ottfried Neubecker: ''Heraldik. Kilder, brug, betydning'', København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy), side 42
Carl-Alexander von Volborth: ''Heraldry - Customs, Rules and Styles'', Dorset 1981, side 66-67
Magnus Bäckmark og Jesper Wasling: ''Heraldiken i Sverige'', Lund (by) 2001
Nils G. Bartholdy: ''adelsbrev- og våbenbreve udstedt af danske (unions-)konger indtil 1536'', København 2007
Kategori:Heraldikk
ca:Blasonament
cs:Blason
da:Blasonering
de:Blasonierung
en:Blazon
es:Blasonamiento
it:Blasonatura
he:בלאזון
lt:Blazonavimas (heraldika)
hu:Címerleírás
mk:Блазонирање
ja:紋章記述
nds:Blasonerung
pl:Blazonowanie
ru:Геральдический язык
sk:Blazón
fi:Heraldinen selitys
sv:Blasonering
th:นิยามของตรา

Eumenes II av Pergamon

Eumenes II av Pergamon ble konge i Pergamon i 197 f.Kr. da hans far Attalos I av Pergamon døde. Han ble regnet for en klok og dyktig regent og var en lojal alliert med romerske republikk.
Kategori:Greske konger fra oldtiden
Kategori:Personer fra Izmir
ar:يومينس الثاني
be:Эўмен II
bg:Евмен II
ca:Èumenes II de Pèrgam
de:Eumenes II.
et:Eumenes II
el:Ευμένης Β' της Περγάμου
en:Eumenes II
es:Eumenes II
eu:Eumenes II.a
fr:Eumène II
gl:Eumenes II
hy:Եվմենոս II
hr:Eumen II.
it:Eumene II
hu:II. Eumenész pergamoni király
nl:Eumenes II van Pergamon
ja:エウメネス2世
pl:Eumenes II
pt:Eumenes II
ro:Eumenes al II-lea
ru:Эвмен II
sh:Eumen II
fi:Eumenes II
sv:Eumenes II
tr:II. Eumenes
uk:Евмен II
vi:Eumenes II
zh:歐邁尼斯二世

Pica pica

Skjære

Corvus cornix

Kråke

Nes prestegjeld

Det har eksistert flere prestegjeld med dette navnet:
Nes prestegjeld (Tunsberg) i Tunsberg bispedømme
Nes prestegjeld (Hamar) i Hamar bispedømme
Nes prestegjeld (Borg) i Borg bispedømme

Boise


Boise er hovedstaden og den største byen i den Amerikas forente stater delstaten Idaho. Byen har innbyggere (2010). Boise er også fylkessete i Ada County. Boise Metropolitan-område har (2005) innbyggere og er det største metropolitan område i Idaho. Boise er den 104. mest befolkede byen i USA.

Eksterne lenker


Kategori:Byer i Idaho
Kategori:Delstatshovedsteder i USA
Kategori:Befolkede områder etablert i 1863
Kategori:1863 i USA
af:Boise
ang:Boise
ar:بويسي، أيداهو
an:Boise (Idaho)
ast:Boise
zh-min-nan:Boise
be:Горад Бойсэ
bi:Boise, Idaho
bg:Бойзи
br:Boise
ca:Boise
cs:Boise
cy:Boise, Idaho
da:Boise
de:Boise
et:Boise
en:Boise, Idaho
es:Boise
eo:Boise (Idaho)
ext:Boise
eu:Boise
fa:بویزی، آیداهو
fo:Boise
fr:Boise
fy:Boise
ga:Boise, Idaho
gd:Boise
gl:Boise, Idaho
ko:보이시
hy:Բոյսե
io:Boise, Idaho
id:Boise, Idaho
ia:Boise, Idaho
ie:Boise
os:Бойсе (Айдахо)
it:Boise
he:בויסי
kn:ಬಾಯ್ಸಿ
pam:Boise, Idaho
ka:ბოისე
kk:Бойсе
kw:Boise, Idaho
sw:Boise, Idaho
ht:Boise (Aydawo)
ku:Boise
mrj:Бойсе (Айдахо)
lv:Boisisitija
lt:Boizis
lmo:Boise
hu:Boise (Idaho)
mk:Бојзи (Ајдахо)
mg:Boise, Idaho
mr:बॉइझी, आयडाहो
ms:Boise
nl:Boise
ja:ボイシ
nn:Boise
oc:Boise
pnb:بوئسے
pl:Boise
pt:Boise
ro:Boise, Idaho
qu:Boise (Idaho)
ru:Бойсе (город)
sq:Boise
scn:Boise, Idaho
simple:Boise, Idaho
sk:Boise
sr:Бојзи
fi:Boise
sv:Boise
tl:Boise, Idaho
ta:பொய்சி
chy:Boise
tr:Boise, Idaho
uk:Бойсе
ur:بوئس، ایڈاہو
vec:Boise (Idaho)
vi:Boise, Idaho
vo:Boise
war:Boise, Idaho
bat-smg:Boisė
zh:博伊西

Boise, Idaho

#redirect Boise

Kategori:Byer i Idaho


Kategori:Idaho
Kategori:Byer i USA
af:Kategorie:Nedersettings in Idaho
ar:تصنيف:مدن أيداهو
an:Categoría:Localidatz d'Idaho
zh-min-nan:Category:Idaho siâⁿ-chhī
bg:Категория:Градове в Айдахо
br:Rummad:Kêrioù Idaho
ca:Categoria:Ciutats d'Idaho
cs:Kategorie:Města v Idahu
cy:Categori:Dinasoedd Idaho
da:Kategori:Byer i Idaho
de:Kategorie:Ort in Idaho
en:Category:Cities in Idaho
es:Categoría:Localidades de Idaho
eo:Kategorio:Urboj de Idaho
eu:Kategoria:Idahoko hiriak
fa:رده:شهرهای آیداهو
fo:Bólkur:Bygdir í Idaho
fr:Catégorie:Ville de l'Idaho
gl:Categoría:Cidades de Idaho
ko:분류:아이다호 주의 도시
io:Kategorio:Urbi en Idaho
id:Kategori:Kota di Idaho
ia:Categoria:Citates in Idaho
os:Категори:Айдахойы сахартæ
it:Categoria:Comuni dell'Idaho
he:קטגוריה:איידהו: ערים
kk:Санат:Айдахо қалалары
lt:Kategorija:Aidaho miestai
mr:वर्ग:आयडाहोमधील शहरे
nl:Categorie:Plaats in Idaho
ja:Category:アイダホ州の都市
nn:Kategori:Byar i Idaho
oc:Categoria:Vila d'Idaho
pl:Kategoria:Miasta w stanie Idaho
pt:Categoria:Cidades do Idaho
ro:Categorie:Orașe din Idaho
ru:Категория:Города Айдахо
simple:Category:Cities in Idaho
sk:Kategória:Mestá v Idahu
fi:Luokka:Idahon kaupungit
sv:Kategori:Orter i Idaho
tr:Kategori:Idaho'daki şehirler
uk:Категорія:Міста Айдахо
vi:Thể loại:Thành phố Idaho
vo:Klad:Zifs in Idaho
war:Kaarangay:Mga syudad ha Idaho
zh:Category:爱达荷州城市

Kategori:Idaho


Kategori:USAs delstater
Kategori:Stater og territorier etablert i 1890
Kategori:1890 i USA
af:Kategorie:Idaho
ang:Flocc:Idaho
ar:تصنيف:أيداهو
an:Categoría:Idaho
az:Kateqoriya:Aydaho
zh-min-nan:Category:Idaho
be:Катэгорыя:Штат Айдаха
bg:Категория:Айдахо
br:Rummad:Idaho
bs:Kategorija:Idaho
ca:Categoria:Idaho
cs:Kategorie:Idaho
cy:Categori:Idaho
da:Kategori:Idaho
de:Kategorie:Idaho
et:Kategooria:Idaho
el:Κατηγορία:Αϊντάχο
en:Category:Idaho
es:Categoría:Idaho
eo:Kategorio:Idaho
eu:Kategoria:Idaho
fa:رده:آیداهو
fr:Catégorie:Idaho
gv:Ronney:Idaho
gl:Categoría:Idaho
ko:분류:아이다호 주
hr:Kategorija:Idaho
io:Kategorio:Idaho
id:Kategori:Idaho
os:Категори:Айдахо
it:Categoria:Idaho
he:קטגוריה:איידהו
jv:Kategori:Idaho
ka:კატეგორია:აიდაჰო
kk:Санат:Айдахо
sw:Jamii:Idaho
mrj:Категори:Айдахо
la:Categoria:Idahum
lv:Kategorija:Aidaho
lmo:Categuria:Idaho
hu:Kategória:Idaho
mg:Sokajy:Idaho
ml:വർഗ്ഗം:ഐഡഹോ
mi:Category:Idaho
mr:वर्ग:आयडाहो
nl:Categorie:Idaho
ja:Category:アイダホ州
nn:Kategori:Idaho
mhr:Категорий:Айдахо
nds:Kategorie:Idaho
pl:Kategoria:Idaho
pt:Categoria:Idaho
ro:Categorie:Statul Idaho, SUA
qu:Katiguriya:Idaho suyu
ru:Категория:Айдахо
sq:Kategoria:Idaho
simple:Category:Idaho
sk:Kategória:Idaho
sl:Kategorija:Idaho
sr:Категорија:Градови у Ајдаху
sh:Kategorija:Idaho
fi:Luokka:Idaho
sv:Kategori:Idaho
ta:பகுப்பு:ஐடஹோ
tt:Төркем:Айдахо
th:หมวดหมู่:รัฐไอดาโฮ
chy:Category:Idaho
tr:Kategori:Idaho
uk:Категорія:Айдахо
ur:زمرہ:ایڈاہو
vi:Thể loại:Idaho
war:Category:Idaho
zh:Category:爱达荷州

Nes kirke

Det er flere kirker med dette navnet:
Nes kirke (Akershus)
Nes kirke (Ringsaker)
Nes kirke (Nes i Buskerud)
Nes kirke (Gran)
Nes kirke (Ringerike)
Nes kirke (Sauherad)
Nes kirke (Luster)
Nes kirke (Bjugn)
Nes kirkeruiner i Nes i Akershus
nn:Nes kyrkje

Liv Gulbrandsen

Liv Tora Gulbrandsen (født 15. februar 1974) er en norsk organisasjonsarbeider, forfatter og programleder i radio og tv.
Gulbrandsen var aktiv i nærradio, som Radio express i Sandvika, Radio Otek i Ghana og RadiOrakel før hun ble med i P3, hvor hun var programleder i NRK P3s morgenprogram ''Holger Nielsens Metode (radioprogram)''. I 2008–09 var hun programleder i NRKs Barne TV. Hun var en periode markedsføringssjef i Klassekampen. Fra 2009 var hun daglig leder i Norsk Filmforbund og fra mars 2011 daglig leder i Leser søker bok.
I tillegg satt Liv Gulbrandsen i bystyret i Oslo for Rød Valgallianse 2003–2007. Kjent for «teambuilding»-seminarer for det offentlige og private og også som en mye brukt konferansier. Hun er datter av Jorun Gulbrandsen og Tron Øgrim.
På RVs landsmøte 2006 ble hun valgt til nestleder i partiet. Ved opprettelsen av partiet Rødt i 2007 er hun nå aktiv i dette partiet.
Hun er forfatter av barnebøkene ''Rebekka – den natta jeg ble født'' (2006) og ''Jubalong – rød, gul, god morgen!'' (2007), begge illustrert av Torill Næsheim.

Referanser


Kategori:Rødt-politikere
Kategori:RV-politikere
Kategori:Norske programledere
Kategori:Programledere for NRK
Kategori:Fødsler i 1974
nn:Liv Gulbrandsen